Arbeidstid og fritid – hvilken betydning har den nye EFTA-dommen?

Det er å trekke det veldig langt når enkelte hevder at nå er reisetid å anse som arbeidstid «uansett».

EFTA-domstolens avgjørelse i sak E-19/16 knytter seg til tolkningen av arbeidstid i Arbeidstidsdirektivet art. 2. Hvilken betydning dette vil ha for tolkningen av definisjonen i aml. § 10-1 er opp til norske domstoler å vurdere. EFTA-dommen er i den anledning veiledende og rådgivende.

Konkret gjaldt spørsmålet i EFTA domstolen om tid en politimann brukte på reise til og fra tre konkrete oppdrag i sitt politidistrikt, utgjorde arbeidstid etter direktivet. Retten la til grunn som faktum at politimannen var forpliktet til å påta seg disse oppdragene, og at han «reiste enten med politibil eller politibuss, bar våpen og hadde både arbeidsgivers og sin egen private mobiltelefon, og at kjøretøyets bevegelser ble overvåket med GPS fra Operasjonssentralen. Videre … at bilene var utstyrt med politiets sambandssystem, som den ankende part brukte til å informere Operasjonssentralen om sine bevegelser.» 

Retten la til grunn at man etter direktivet enten har arbeidstid eller hviletid. De to definisjonene utelukker hverandre. Hvorvidt noe er arbeidstid etter direktivet avhenger av om tre elementer er tilstede. Disse elementene er:

  1. at arbeidstakeren må utføre sine arbeidsoppgaver eller plikter innenfor rammen av sitt arbeidsforhold. Når reisen er nødvendig for at arbeidstakeren skal kunne oppfylle sine plikter etter arbeidsavtalen vil tiden som medgår oppfylle dette. Det kan imidlertid være et spørsmål om arbeidstiden i så fall skal regnes fra hjemmeadresse eller med utgangspunkt i det faste og sedvanlige arbeidssted.
  2. at arbeidstakeren i løpet av denne tiden må stå til arbeidsgivers disposisjon. For at en arbeidstaker skal kunne anses å stå til disposisjon for sin arbeidsgiver, må vedkommende være i en situasjon der vedkommende er rettslig forpliktet til å følge sin arbeidsgivers instrukser og utføre sine arbeidsoppgaver for arbeidsgiveren. Intensiteten i arbeidet som arbeidstakeren utfører, og hans produksjon, inngår ikke i de elementer som kjennetegner begrepet “arbeidstid” etter direktivet. Men muligheten for arbeidstakeren til å organisere sin tid uten større begrensninger og til å beskjeftige seg med egne interesser, er en faktor som kan vise at den aktuelle tiden ikke er arbeidstid.
  3. at arbeidstakeren i løpet av denne tid også må arbeide. Retten la til grunn at «Om en arbeidstaker som den ankende part er forpliktet til å påta seg visse oppdrag på andre steder enn på sitt faste eller sedvanlige oppmøtested, må følgelig reisen til og fra dette sted betraktes som en integrert del av hans arbeid. Som en følge av dette må han under den nødvendige reisetid anses å være “i arbeid” etter direktivet artikkel 2 nr. 1. Det er uvesentlig om slike reiser finner sted utenfor arbeidstakerens alminnelige arbeidstid.» (artikkelforfatterens understrekning). Det er også uvesentlig hvor ofte arbeidsgiver angir et annet oppmøtested enn det faste eller sedvanlige, med mindre virkningen er at arbeidstakerens arbeidssted flyttes til et nytt fast eller sedvanlig oppmøtested.

Retten konkluderer etter dette med at «den nødvendige tid som medgår til reise utenfor alminnelig arbeidstid for en arbeidstaker som den ankende part, til og/eller fra et annet sted enn hans faste eller sedvanlige oppmøtested for å utføre sine arbeidsoppgaver eller plikter på dette andre sted som angitt av arbeidsgiver, utgjør “arbeidstid” etter direktivet artikkel 2. Det kreves ingen vurdering av intensitet av den mengde arbeid som utføres på reisen. Hvor ofte slike reiser finner sted, er uvesentlig med mindre virkningen er at arbeidstakerens arbeidssted flyttes til et nytt fast eller sedvanlig oppmøtested.» (artikkelforfatterens understrekning). Konklusjonen knytter seg direkte til «arbeidstakere som den ankende part». Konklusjonen kunne med andre ord blitt en annen for arbeidstakere som ikke er som politimannen.

Det er å trekke det veldig langt når FriFagbevegelse.no opplyser at reisetid er arbeidstid «uansett».  https://frifagbevegelse.no/?app=NeoDirect&com=6/158/501303/21c22a0dc5

Som det fremkommer over, er det en rekke elementer som må vurderes. Og selv om EFTA domstolen i denne konkrete saken konkluderte med at det dreide seg om arbeidstid, vil ikke dette nødvendigvis blir konklusjonen dersom faktum ser annerledes ut. F.eks. har det betydning om arbeidstakeren plikter å utføre oppdraget innenfor rammen av sitt arbeidsforhold. Det kan også ha betydning om den ansatte er forpliktet til å være tilgjengelig for arbeidsgiver på reisen, eller om vedkommende f.eks. fritt kan vente med å besvare anrop fra arbeidsgiveren til arbeidstiden begynner neste dag. Det kan ikke på noen måte leses ut av dommen at en ansatt som har sitt ordinære arbeidssted på Grorud, men som får beskjed om å delta i en workshop på Sinsen, plutselig kan kreve tiden vedkommende sitter på t-banen fra sin hjemmeadresse til Sinsen regnet inn i arbeidstiden.

Dommen sier heller ikke noe om hvordan eventuell arbeidstid på reise skal betales. Arbeidstidsdirektivet regulerer ikke dette, og arbeidsmiljølovens bestemmelser, samt eventuell tariffavtale, vil komme til anvendelse. 

Artikkelforfatter advokat Astrid Flesland